Pust med magen. Vi har vært her før.

Pust med magen. Vi har vært her før.

Pust med magen. Vi har vært her før.

Pust med magen. Vi har vært her før.

Boble

Jeg begynte som webdesigner midt i dotcom-boblen i 1999, og jeg kjenner igjen følelsen fra den gang nå som vi står i et nytt teknologisk paradigmeskifte. Det betyr ikke at vi skal bremse, men at vi bør puste med magen og spørre oss hva teknologien egentlig skal brukes til.

Publisert

Et yrke ingen hadde hørt om

Mange så spørrende på meg da jeg begynte i Icon Medialab i 1999 og fortalte hva jeg jobbet med. For de fleste var det en ny tanke at noen skulle designe hvordan det oppleves å bruke en nettside, hvordan man beveger seg rundt og hva som skjer når man klikker. Webdesigner var ikke et etablert yrke ennå, og på mange måter fant vi det opp mens vi holdt på.

Icon Medialab var et av byråene som red høyest på internettbølgen, og jeg var midt i det alle snakket om.

Texas-tilstander

Vi manglet verken prosjekter eller kunder. Vi jobbet med store merkevarer, det fløt med penger, og teknologien åpnet muligheter ingen helt kjente grensene for. Det var en utrolig spennende og lærerik tid.

Det var også en tid med litt Texas-tilstander. Teambuildingen gikk til Aspen og New York med overnatting på luksushoteller, og folk sto i kø utenfor for å komme inn når byrået inviterte kunder og andre selskaper på fest. Vi jobbet ofte gjennom natten fordi fristen var dagen etter, og økonomisjefens kort ble gjerne liggende igjen i baren når vi gikk ut på byen.

Dette sier mindre om menneskene enn om tiden vi levde i. Det var så mye penger og så stor tro på fremtiden at nesten ingen stilte spørsmål ved tempoet. Under alt dette lå likevel en uro som jeg tror mange ledere kjenner seg igjen i i dag: Vi er borte hvis vi ikke er på nett nå, og vi har tapt dersom konkurrenten kommer først.

Vi kalte det ikke FOMO den gangen, men det var akkurat det det var.

«Folk kommer aldri til å slutte å bruke Internett.»

Eva Ebbesen (27), webdesigner i Icon Medialab, til VG i januar 2001.

«Folk kommer aldri til å slutte å bruke Internett.»

Eva Ebbesen (27), webdesigner i Icon Medialab, til VG i januar 2001.

«Folk kommer aldri til å slutte å bruke Internett.»

Eva Ebbesen (27), webdesigner i Icon Medialab, til VG i januar 2001.

«Folk kommer aldri til å slutte å bruke Internett.»

Eva Ebbesen (27), webdesigner i Icon Medialab, til VG i januar 2001.

«Webdesigneren»

VG laget et portrett av den nye rollen i januar 2001 med tittelen «Webdesigneren». Jeg var 27 år og jobbet på Oslo-kontoret til Icon Medialab, som da hadde 150 ansatte, og jobben min ble beskrevet som å lage internettsider «vakre og funksjonelle».

I intervjuet fortalte jeg om konservative grafikere som mente at design for nett ikke var like ordentlig som design på papir. Selv var jeg ikke redd for at yrket skulle forsvinne like fort som det hadde kommet, og begrunnelsen min var enkel: «Folk kommer aldri til å slutte å bruke Internett.»

Der fikk jeg rett, men jeg visste ikke at boblen allerede hadde begynt å sprekke.

Boblen sprakk, men endringen ble

Den teknologitunge Nasdaq-indeksen falt med 78 prosent fra toppen i mars 2000 til bunnen i oktober 2002, og mange selskaper verdt milliarder forsvant helt.

Icon Medialab hadde omsatt for rundt 1,7 milliarder svenske kroner i 2000, men gikk med store tap og måtte nedbemanne kraftig. Jeg var blant de siste som var igjen før byrået til slutt ble kjøpt opp etter konkurs, og da var festene for lengst over.

Internett forsvant likevel ikke. Forventningene til tempoet sprakk, men teknologien ble værende. Flere selskaper reiste seg igjen etter fallet, blant dem Amazon, og også den nye rollen ble et eget fag. I dag kaller vi det UX, og ingen stusser lenger over det. Grafikerne fikk heller ikke rett, for det ble ikke mindre design, det ble mer.

Jeg tok med meg én viktig lærdom derfra: Det var sjelden de som løp fortest som klarte seg best, men de som forsto hva teknologien skulle løse og hvem den var for. Mange av oss i Elleve har sett det samme mønsteret i ulike roller og bransjer.

En gammel CRT-skjerm og en moderne bærbar PC side om side på et lyst bord.

Da og nå: Verktøyene har endret seg. Spørsmålene om hva vi skal bruke dem til, er de samme.

Samme uro, større bølge

I dag møter jeg ledere som står midt i den samme uroen. De lurer på om de må ha en AI-strategi nå, om de allerede er for sent ute og hva konkurrentene holder på med. Spørsmålene er nye, men følelsen er den samme som i 1999. Jeg hører dessuten ekkoet av grafikernes skepsis blant designere som spør seg om dette egentlig er ordentlig håndverk.

Jeg skal ikke late som om dette er en kopi av dotcom-tiden. Denne bølgen er annerledes, og den kan godt vise seg å bli større. Utviklingen går mye fortere enn den gjorde da, og det er vanskeligere å holde kontroll. Den endrer ikke bare hvordan vi når kundene våre, men også hvordan vi tenker, skriver, analyserer og designer.

Teknologien er heller ikke lenger en begrensning. Mulighetene er større enn noen gang, men det er blitt vanskeligere å gjennomføre, fordi endringen handler like mye om tankesett som om verktøy. Den møter også mer motstand enn jeg hadde trodd.

Det treffer oss som designere også. Nesten alt jeg drømte om som designer, er mulig i dag, men jeg hadde ikke forventet at både identiteten min og jobben min skulle bli så utfordret. Kreativiteten blir satt på prøve, og jeg må stadig spørre meg hva min egen rolle er når en maskin kan lage et utkast på sekunder.

Nettopp derfor må vi puste med magen. Poenget er ikke å stå stille, men å unngå å handle i panikk, for panikk gir verktøy som ingen bruker, pilotprosjekter som aldri blir noe av og investeringer som svarer på frykt i stedet for på behov.

Dette er heller ikke bare min opplevelse. En rapport fra MIT-prosjektet NANDA i 2025 viste at 95 prosent av organisasjonene de undersøkte ikke fikk målbar avkastning av satsingene sine på generativ AI, og at hindrene i hovedsak var organisatoriske og ikke teknologiske.

Det stemmer godt med det jeg ser fra innsiden. Jeg har jobbet tett på AI-arbeidet i et av Norges største energiselskaper de siste årene, og der ser jeg at verdien ikke kommer av å ha verktøyene, men av å koble dem til hvordan folk faktisk jobber.

Ikke født inn i teknologien, men inn i endringen

Jeg kommer aldri til å bli digitalt innfødt. Jeg lærte faget mens mye fortsatt ble gjort analogt, og jeg har vært med på hvert eneste skifte siden, med nye verktøy, nye flater og nye måter å jobbe på.

Det har gitt meg noe annet enn det å være født inn i teknologien. Jeg er vant til endring, og det føles helt normalt for meg å måtte lære noe nytt.

Jeg er heller ikke alene om dette. Mange av oss i Elleve har den samme erfaringen i bagasjen og vet hvordan ting ble gjort før verktøyene gjorde det for oss. Det gjør det lettere å se hva en prosess egentlig er til for, hva som trygt kan automatiseres og hva som må bli igjen hos mennesker. Man får ikke den forståelsen av å være rask, bare av å ha vært med lenge.

Det var sjelden de som løp fortest som klarte seg best.

Det var de som forsto hva teknologien skulle løse og hvem den var for.

Det var sjelden de som løp fortest som klarte seg best.

Det var de som forsto hva teknologien skulle løse og hvem den var for.

Det var sjelden de som løp fortest som klarte seg best.

Det var de som forsto hva teknologien skulle løse og hvem den var for.

Det var sjelden de som løp fortest som klarte seg best.

Det var de som forsto hva teknologien skulle løse og hvem den var for.

Toget går mer enn én gang

Mange spør meg når toget går, og om det kanskje allerede har gått. Min erfaring er at det går mange avganger, og at du ikke trenger å rekke den første så lenge du vet hvor du skal.

Det er her vi i Elleve kommer inn. Vi er designere som bruker AI hver dag i vår egen prosess, og vi vet både hvor den sparer tid og hvor den trenger et menneske med smak og dømmekraft. Den erfaringen bruker vi til å hjelpe virksomheter med tre spørsmål:

  1. Hvor står vi egentlig? Vi kartlegger hvor moden organisasjonen faktisk er teknologisk, kulturelt og menneskelig, og ikke bare hvor den tror den står.

  2. Hva gir mest verdi? Vi leter ikke etter alt som er mulig, men etter det som løser et reelt behov for kunder og ansatte.

  3. Hvilket tempo tåler vi? Endring skjer i mennesker og ikke i verktøy, så tempoet må være et som folk klarer å henge med på.

Vi er ikke redde for fremtiden, fordi vi har sett nok skifter til å vite at de lar seg navigere. Det krever bare at noen holder kartet mens andre løper.

Den samme jobben, på nytt

Mange trodde i 1999 at det viktigste var å være først. Det viste seg at det viktigste var å forstå hva teknologien var til for og hvem den var for. Det var jobben min den gang, og det er jobben vår nå.

Lurer dere på hvor dere står, og hva som er riktig neste steg?

Eva E. Munkvik

Partner / Designer

Lurer dere på hvor dere står, og hva som er riktig neste steg?

Eva E. Munkvik

Partner / Designer

Lurer dere på hvor dere står, og hva som er riktig neste steg?

Eva E. Munkvik

Partner / Designer

Lurer dere på hvor dere står, og hva som er riktig neste steg?

Eva E. Munkvik

Partner / Designer

Halvt eller helt oppdatert? Ta kontakt å få med deg hva vi driver med, og hvordan vi hjelper våre kunder.

©2024 Elleve AS. All rights reserved.

Halvt eller helt oppdatert? Ta kontakt å få med deg hva vi driver med, og hvordan vi hjelper våre kunder.

©2024 Elleve AS. All rights reserved.

Halvt eller helt oppdatert? Ta kontakt å få med deg hva vi driver med, og hvordan vi hjelper våre kunder.

©2024 Elleve AS. All rights reserved.